Dag 2: Abiskojaure til Luoktekluoppal

Rastestuen ved Rádujávri

Rastestuen ved Rádujávri

I løpet av natten har det snødd og blås. Vi står tidlig opp og er først i løypa, og over tregrensen er sporet føyket igjen. Pulken bremser godt i bakkene opp mot Garddenvággi. Svetten renner selv om jeg bare har en tynn ullskjorte under jakken.

Ned mot Miesakjávri møter vi to menn på vei nordover. Tsjekkerne tilhørte et følge på fem, som gikk samme vei som oss tre dager tidligere. Ved Alesjaurestugorna, 13 km lengre syd, hadde en av dem fått nok av vinterfjellet. De to vi møtte var på vei tilbake for å avslutte turen. De hadde overnattet i rastebua nede ved vannet et par kilometer fremme, og regnet med å bruke enda to dager til Abisko. Resten av følget hadde fortsatt sydover langs Kungsleden.

På Allesjaurestugorna stanset vi for å prate med stugvãrden og å kjøpe batterier til hodelykten. Jeg hadde satt i nye batterier før vi reiste, trodde jeg, men lykten presterte ikke bedre enn Nordstjernen på en god natt.  Eksperten på elektrisk oppvarmede klær, med pulken full av ladere og solceller og ledninger og rallemikk, hadde glemt å sjekke batteriene. Liddelig flaut, heldigvis var det ingen kjente som så det.

Etter å ha sendt noen postkort, markedskommunikasjon er viktig, og en hyggelig passiar med en enorm rottweiler, fortsatte vi sydover langs Aliseatnu mot Tjãktjastugan.

Veiskilt ved Alesjaurestugorna

Veiskilt ved Alesjaurestugorna

Mens dagen langsomt ble til kveld, ble himmelen mørkere og vindkastene stadig hissigere. Vi slo leir i en liten fordypning, i håp om litt le. Fåfengt – teltet var som en våryr varmluftsballong til vi fikk festet bardunene og spadd snø på duken. Jeg tror det hadde fått nok av å ligge i pulken. Det ville ut i verdensrommet og se seg om.

Det hadde vært en fin turdag men en dårlig dag for å høste solenergi. Solpanelene lå fremdeles ubrukt i pulken. Heldigvis var det fremdeles nok strøm i batteriene til å varme pologenseren og varmesokkene. Batteripakken fra Goal Zero (Sherpa 50) var fremdeles fulladet, men snart ville vi trenge mer el-kraft.

Verkingen i leggen på venste bein var nå blitt ubehagelig. Den var verst når jeg startet etter pauser, men pleide å gi seg etter 10 – 20 minutter. Det går seg nok til, tenkte jeg.